"Det blir nok en travel høst!”, ler Lars Semmerud. Han er helt fersk prosjektleder for prosjektet Bydelsfedre, og han skal få mye å gjøre de neste månedene. "Planen denne høsten er å få informert og rekruttert folk, og å komme i dialog med etatene, bydelene og andre frivillige organisasjoner som jobber mot samme målgruppe. Vi skal kartlegge behovene for fedre, og innhente bakgrunnsmateriale og forskning. Grunnutdannelsen skal være i gang i februar-mars", forteller han.  

Første milepæl er ifølge Semmerud å få på plass hvilke av Oslos bydeler som skal bli hjem til de første bydelsfedrene i pilotprosjektet. Det står mellom bydelene Alna, Stovner og Østensjø. “Alle tre er interesserte, men det krever jo ressurser både økonomisk og personlig. Og vi ønsker at bydelen er genuint interessert", sier Semmerud. Han forteller at han håper å få på plass to bydeler i løpet av neste uke. 

Hvem er Bydelsfedrene?

Siden 2016 har Bydelsmødre hatt stor suksess i arbeidet med å støtte og styrke isolerte og sårbare kvinner og familier med minoritetsbakgrunn i Oslo - en gruppe det offentlige kan ha vansker med å nå. Det finnes få tilbud til menn som av ulike årsaker ikke deltar aktivt i samfunnet, og Bydelsfedre skal rekruttere engasjerte frivillige som kan bygge bro mellom lokalsamfunnet og fedre som opplever utenforskap. På samme måte som hos Bydelsmødre, skal frivillige med ulike kulturelle bakgrunner gå gjennom et utdanningsløp der de lærer om tema som foreldreskap, samfunn og helse. Bydelen stiller med fagpersoner fra bydelens tjenester i opplæringsprogrammet, og slik vil bydelsfedrene ifølge prosjektlederen bli godt kjent med de lokale tilbudene som finnes og bygge tillit til instanser som barnevern, Rask psykisk helsehjelp og NAV. “Etter å ha fullført opplæringen vil mennene opptre som godt synlige brobyggere mellom bydelens tjenester og menn i sine lokalmiljøer. Samtidig skal de være gode rollemodeller for andre fedre med hensyn til hvordan de kan bruke sine ressurser til det beste for barn. Bydelsfedrene vil ha store lokale nettverk og snakke mange ulike språk, og kan dermed nå ut til menn på deres eget morsmål", forteller Semmerud. 

Far er viktig

Med seg på laget har Semmerud prosjektmedarbeider Thomas Haile. Haile forteller at han søkte jobben fordi han ønsket å jobbe med fedre som gode rollemodeller, noe han selv manglet da han vokste opp. “Jeg vet hvordan det er å ha en far som ikke er der. Mor og far ble skilt da jeg gikk i første klasse, og da gikk far fra å være i huset veldig mye til nesten aldri. Mor hadde akkurat fått lillebroren min, og måtte ta seg av alle i tillegg til å jobbe”, sier han. Som alenemor til tre barn hadde moren hans lite tid til hver enkelt, og han følte seg ofte ikke sett forteller Haile. “Jeg husker at jeg følte et behov for å bli sett, anerkjent og få ros. Da jeg ble eldre bestemte jeg meg for at når jeg fikk egne barn, skulle de alltid prioriteres først.” I dag er Haile far til to, og forteller at det viktigste for ham er å gi barna sine en følelse av tilhørighet og trygghet. “Om man ikke gjør det, vil de søke det andre steder. Det går igjen at ungdommer som havner i kriminelle miljøer ikke har blitt sett og hørt og fått anerkjennelse hjemmefra. Alle mennesker trenger å kjenne tilhørighet”, mener han. 

Mange i Hailes omgangskrets har selv kommet inn i kriminelle miljøer. Han tror det ofte handler om at foreldrene har sett en annen vei. “I en del kulturer, inkludert den jeg selv har bakgrunn fra, er det ikke uvanlig at far er ganske fraværende i barns oppvekst. For mange er det også vanlig å få veldig mange barn, noe som i utgangspunktet er positivt. I mitt eget hjemland er ikke det noe problematisk, fordi man har generasjonsboliger, og hvis mor og far jobber er det alltid en onkel, bestemor, tante eller søster som er der til å ta seg av barna. Da får alle oppmerksomhet, og alle blir fulgt opp. I Oslo er ikke generasjonsboliger av denne typen vanlig, og for at en familie med mange barn skal overleve må begge foreldrene jobbe. Dette høres kanskje brutalt ut, men om man har mange å brødfø er det kanskje ‘greit’ at én av barna er ute sent og ikke kommer hjem til middag. Kanskje er det også greit å selge litt weed, så lenge man ikke raner eller dreper noen. Jeg har kjent en del familier som har det sånn, og vet at naboer, venner og småbrødre av mine beste venner er tungt kriminelle i dag”, forteller Haile. Som 20-åring søkte han og kompisene midler fra Oslo Sør-satsingen til å starte den frivillige organisasjonen “Crimefight fotball”. Innendørs fotball gav et tilbud til unge som hadde få steder å gå på fritida, særlig vinterstid. Tilbudet er fremdeles populært på Mortensrud, og Haile er sikker på at det har holdt mange ungdommer unna kriminelle gjenger ved å gi dem noe å gjøre. Nå håper han at de nye bydelsfedrene også kan gjøre en innsats for å forebygge utenforskap hos barn og unge, ved å bevisstgjøre fedre på hvilket ansvar de har for å være gode rollemodeller. 

Stor etterspørsel fra fedre

Stortingsrepresentant for Oslo Arbeiderparti, Jan Bøhler, mener Bydelsfedre-tiltaket er etterlengtet i Oslo. “Dette trengs virkelig. Det er kjempefint at Bydelsfedre nå kommer, og jeg håper det sprer seg til hele landet, slik som Bydelsmødre er i ferd med å gjøre”, sier han. Han tror særlig tiltaket vil bidra til å løse en del av utfordringene han mener preger Oslo øst og Groruddalen. “Her bor det folk med mange ulike kulturbakgrunner, og forskjellige tradisjoner knyttet til farsrollen. For noen er det viktig å få klarhet i hva som forventes av farsrollen i Norge, for fedre som er til stede skaper trygge barn”, sier han. Til det trengs gode rollemodeller, noe Bøhler mener det også finnes nok av i disse områdene av Oslo. “Mange pappaer ønsker å gjøre sitt beste, men vet kanskje ikke helt hvordan, eller hva det handler om. Disse tror jeg bydelsfedrene kan få tak i. I tillegg må de nå ut til de som har mindre interesse for dette, og dermed kanskje større problemer i familien”. Bøler mener at de frivillige bydelsfedrene derfor må ha store nettverk og være gode til å prate med folk, i likhet med mange av de 130 frivillige bydelsmødrene som allerede finnes i Oslo. “Det som har vært så enestående med bydelsmødrene, er at de kjenner veldig mange og har god kontaktflate i mange miljøer. Dette har jeg sett på nært hold”, sier han. 

Leder for Bydelsmødre, Nasreen Begum, forteller at hun har fått mye respons fra menn som etterspør et lignende tilbud som Bydelsmødre. "Det er helt klart et stort behov. Mange synes det er vanskelig å forstå en farsrolle som er veldig annerledes enn den de er vant til fra sine hjemland, og mange savner en arena der de kan snakke om vanskelige temaer og lære om sine rettigheter", forteller hun. Begum har lenge ønsket å starte opp Bydelsfedre, og er glad for at det nå blir en realitet. Hun tror de nye brobyggerne vil kunne utrette mye. "Basert på tall fra organisasjonen Baba i Danmark, en tilsvarende organisasjon for menn med innvandrerbakgrunn, kan vi anslå at bydelsfedrene vil nå ut til 300-400 menn i løpet av den toårige pilotperioden. Bydelsfedre vil jobbe for å styrke fedres deltakelse i barns liv, og de frivillige er fedre som brenner for å gjøre en forskjell", sier Begum.

Fra tilskuer til deltaker i eget liv

Fordi bydelsfedrene snakker folks morsmål og kanskje selv har erfaring med å være nye i Norge, er tanken at de skal kunne etablere gode tillitsrelasjoner til folk i sine nærmiljø, ifølge Begum. Semmerud og Haile er enige i at nettopp det å komme i dialog med folk på hjemmebane vil være viktig. “Ingen vil høre på noen som kommer og sier at ‘nå skal vi lære dere hvordan Norge fungerer’. Det blir monolog, og vi ønsker at man heller skal lære av hverandre. Det må skje på folks egne arenaer, og det er bydelsfedrenes styrke”, sier Haile.

"Vi skal fremheve det menn gjør bra, og kan bli enda bedre på. Mange er utrolig gode på å nyttiggjøre seg den kompetansen de sitter med fra egen kultur, oppvekst og barndom i rollen som far. Dette skal vi synliggjøre”, forteller Semmerud. Å se sine egne ressurser krever gjerne at man har noen til å støtte seg, mener han. “Jeg mistet synet da jeg var 25. Mange mente mye, og mange hadde forestillinger om hvor vanskelig det er å leve som blind. Det kunne jeg hørt på, og jeg kunne satt med ned i en lenestol og blitt der. Det valgte jeg å ikke gjøre. Jeg tror mange minoritetsmenn opplever å lese og høre mye negativt om kulturen de kommer fra, om religionen sin, eller om landet sitt. Når man blir satt på sidelinja av andre, er det fort gjort å sette seg selv der også, og bli tilskuer heller enn deltaker i eget liv. Om man har noen som støtter seg, og som spør hva som skal til for at du skal komme ut på banen, tror jeg det er veldig mye lettere. Jeg tror helt klart bydelsfedrene kan bidra til å knuse noen myter om minoritetsmenn”, sier Semmerud. 

.

Har du innspill til utviklingen av Bydelsfedre-konseptet? Da vil vi veldig gjerne høre dem, og du kan sende en e-post til info@bydelsfar.no.