- Det er alltid hjelp å få, men du må være klar for å be om den

Maria Yousaf ville klare alt selv, og ba ikke om hjelp før hun kollapset. Følelsen av å ikke strekke til snudde da alenemoren lærte hvordan hun kunne bruke sine egne erfaringer til å hjelpe andre. Som bydelsmor i Søndre Nordstrand bruker hun i dag mye tid på å veilede andre som sliter med psykiske helseutfordringer og en krevende hverdag.

«Kan du bråke litt mindre?», roper Maria til tenåringssønnen som spiller basketball rett utenfor vinduet. Vi snakker sammen på videosamtale, og hun hører ikke hva jeg sier når ballen stadig dundrer inn i veggen bak henne. Det er slutten av mai når vi prater, og siden Norge stengte 13. mars har Maria og de to barna hennes tilbrakt nesten all tid hjemme. Basketballkurven har hun skrudd opp slik at sønnen skal ha noe å drive med ute. Jeg spør henne hvordan de siste to månedene har vært for henne – hun som er så sosial og elsker å ha folk rundt seg. «På et merkelig vis har jeg faktisk kost meg», svarer bydelsmoren. «Alt dette er jo ganske vanlig for meg. Karantene og isolasjon har jeg vært vant til de siste 10 årene».  

For det å ha med ‘risikogruppa’ å gjøre var ikke nytt for Maria da koronaen kom. Den ene sønnen hennes er hjertebarn og har vært mye inn og ut av sykehus siden han var liten. Den andre sønnen hennes har autisme. «Jeg tenkte faktisk ‘oi, nå kan jeg bruke de ressursene og kunnskapen jeg har til å hjelpe andre’. For jeg visste at jeg kom til å få mange spørsmål. Så i koronatiden har jeg på en måte fått mulighet til å bruke meg selv», sier hun. Hun har hatt mange og lange samtaler med folk på chat og telefon, både på norsk og på urdu. Hun sier hun synes det har vært godt å kunne gi folk digitale klemmer, og er klar på at hun sitter på viktig kunnskap og erfaring som andre kan ha nytte av.  

Men slik har det ikke alltid vært. Hvis vi skrur tida 10 år tilbake trodde Maria at hun var ubrukelig.  

- Jeg slet meg helt ut
Maria ble skilt fra mannen sin da hun var 29 år. Barna var fire og ett og et halvt år. «Det vanskeligste med det var det kulturelle tabuet jeg opplevde. Kjernefamilien min støttet meg, men det var mye prat og rykter blant naboer, venner, svigerfamilie også videre. Om at det sikkert var noe galt med meg som var blitt skilt eller at jeg burde ha prøvd litt mer», sier hun. Maria opplevde at hun ikke greide å leve opp til verken egne eller andres forventninger. «Jeg tror vi er et produkt av samfunnet slik samfunnet vil se oss. Man får så mange forventninger om hvordan ting skal bli, og hvordan man skal være lykkelig. Jeg følte jo også selv at det var noe feil med meg, så det var en kamp både med meg selv og med de rundt meg», sier hun. Det er 11 år siden skilsmissen, og nå bryr hun seg ikke lenger om hva noen andre måtte synes. 

Omtrent på samme tid som hun ble skilt, døde Marias far brått. Han var ikke syk, men plutselig en dag våknet han ikke mer. Hun beskriver tapet av faren som at ‘alt ble svart’. «Jeg hadde en veldig fin barndom, og pappa var en mann som ga så mye kjærlighet. Det var helt uvirkelig at den støtten ble borte og at han ikke skulle være der lenger. Det ble en sorg som gav meg fysisk smerte, og slik sorg må man jobbe med, men det greide jeg ikke. Jeg hadde ikke tid».   

For hverdagen som alenemor til to barn med krevende utfordringer gav lite tid til å bearbeide smerten. Hun forteller om utallige sykehusinnleggelser og perioder der hun bare måtte fokusere på det mest nødvendige. «At de fikk i seg mat, at de greide å gå. Den ene sønnen min kan bli så dårlig at han må flyttes i rullestol og få næring via sonde. For meg som mor kan det være en så stor seier at jeg jubler når han greier å gå selv. Det har til tider vært ekstremt krevende», forteller hun.  

Men Maria ville klare alt selv. «På den tida visste jeg ikke hva jeg hadde krav på av avlastning. Og jeg var veldig ivrig. Selv med alle nedturer tenkte jeg vel at ‘jeg skal klare dette, jeg skal klare dette’. Men det var jo for mye, og jeg slet meg helt ut», sier hun. Maria har tidligere jobbet som rådgiver i bank, men hun ble sykemeldt og etter hvert ufør. Økonomien var trang med én inntekt, og hun var heller ikke klar over hva hun hadde krav på av stønader og økonomisk hjelp. «Jeg var vel ikke i stand til å finne ut av det heller. Det er liksom ikke det du tenker på når du ser barnet ditt ligge på Rikshospitalet med 16 ledninger i kroppen og du føler at alt raser. Etter hvert klarte jeg bare å spise, sove og vaske. Hodet mitt virket ikke».  

«Da følte jeg meg helt ubrukelig. Jeg jobbet ikke, og fikk ikke brukt kompetansen min til noe. Jeg greide ikke å studere, og jeg hade akkurat nok penger til å betale regninger», sier Maria. Hun forteller at hun i dag ser at hun burde ha snakket mer om følelsene sine. «Jeg burde ha roet ned, og jeg burde ha vist mer følelser. Jeg var så lei meg og så sint, men jeg satt med alle disse følelsene inni meg. Alt dette tærte på energien min, men der og da merket jeg det ikke fordi jeg sto i det». For Maria føltes det som alt var svart, og det ble bare verre og verre. Ikke før hun kollapset, skjønte hun at hun måtte ha hjelp. 

- Det var jo alltid hjelp å få
Maria hadde heldigvis folk rundt seg som så hva hun trengte. Venner hjalp henne med å finne ut hva hun hadde krav på av stønader, og hun fikk psykologhjelp. «Da jeg begynte å jobbe med meg selv, klarte jeg å komme meg opp igjen. Da greide jeg også etter hvert å finne ut hvilke rettigheter jeg hadde – hva bydelen kunne hjelpe meg med, hva NAV kunne gjøre… Alt dette lettet litt på byrden. Det var jo alltid hjelp å få, men det visste jeg ikke. Man må jo være klar nok i hodet til å be om den hjelpen», sier hun. Hun forteller også at hun ‘skrudde av’ de folkene i livet sitt som hun merket ikke gjorde henne godt, og sluttet å bry seg om andres forventninger til henne. «Da satt jeg igjen med bare gode mennesker rundt meg som støttet meg og heiet på meg. For jeg har jo mye å gi», sier hun.  

Men akkurat dét tok det likevel tid for henne å skjønne. Mange samtaler med psykolog, familie og gode venner hjalp ikke på følelsen av ikke å være til nytte. Det snudde da hun forsto at hun kunne bruke alt hun har opplevd til å hjelpe andre. «Jeg kunne sitte på Rikshospitalet og snakke med en mor eller far som gråt. Jeg kunne fortelle om min egen situasjon, slik at de ikke skulle føle at de var alene. Ofte så jeg at det hjalp, og det gav en god følelse. Jeg skjønte at jeg kunne bruke meg selv, de erfaringene og den kompetansen jeg har, til å gjøre noe for andre. Da ble jeg også bedre selv», sier hun. Dette var en av grunnene til at Maria ble bydelsmor.  

Får styrke av å hjelpe andre
«Jeg kan mye om å takle en krevende hverdag, psykiske helseutfordringer, og vanskelige kulturforskjeller», sier Maria. Hun beskriver det å bli bydelsmor som å få en «tittel» på arbeid hun allerede drev med. Hun har også fått mye ny og viktig kunnskap gjennom grunnutdannelsen. «Jeg er takknemlig for at jeg fikk være med. Jeg har lært mye om hva bydelen har av tjenester og tilbud, og fått nye kontakter innenfor bydelen. Det har gitt meg et stort nettverk, mer kunnskap, og en større mulighet til å dele av det jeg kan», sier hun. 

Flere som er nær henne, inkludert psykologen, har spurt om hun virkelig har tid til å drive med dette arbeidet i en så krevende hverdag. Men Maria forteller at både det å kunne hjelpe andre, og fellesskapet med de andre bydelsmødrene på Søndre Nordstrand, har vært styrkende for henne. «Jeg har lært mer om hvor jeg kan henvise folk som trenger hjelp. Dette er gull verdt, for det var det jeg selv savnet da jeg trengte hjelp. Det er også en veldig fin gruppe å samarbeide med og lære nye ting av. Jeg har alltid hengt mye med folk som har pakistansk bakgrunn som meg selv, men nå har jeg blitt kjent med en gjeng med 14 ulike kulturelle bakgrunner, og har gode venner fra blant annet Somalia, Marokko, Moldova, Tsjekkia og Sri Lanka. Jeg tror man lærer mye og får nye perspektiv når man blir kjent med folk fra andre kulturer enn din egen. Aktivitetene vi har holdt på med har også gitt meg annet å tenke på enn sykdom og sykehusbesøk», sier hun. 

I koronatiden har denne gruppen kvinner i Søndre Nordstrand motivert hverandre til å fortsette arbeidet, hjulpet hverandre med det som trengs, og møttes utendørs for gåturer. Og mange av dem har tilbrakt mye tid på telefonen. «Jeg har snakket med folk som har hatt fullstendig panikk, og tenkt at vi alle skal dø nå. Jeg har også snakket med mange som er i lignende situasjoner som meg selv. Korona har vært tøft for alle, men for oss som allerede har en krevende hverdag har det vært ekstra vanskelig», sier hun. Hun forteller at da hele Norge stengte, forsvant også hele hjelpetilbudet for disse familiene på dagen. Det var ikke skole, ikke AKS, ikke boligavlastning. «Det er ikke lett når du er vant til all denne avlastningen. Jeg har selv grått mye og tenkt at jeg trenger en bydelsmor. Etter hvert kom skolen og bydelen på banen og både jeg og andre fikk noe av den avlastningen vi trengte. Det var godt».  

I tillegg har Maria hatt mange samtaler med folk som sliter psykisk. «Jo mer man snakker, desto mer hjelper det», sier hun. «Ofte er man i en boble og tenker at man skal greie alt selv. Akkurat som jeg var. Men det er alltid hjelp å få, man må bare ta den telefonen».