- Jeg vil hjelpe andre så de ikke må gå gjennom det samme som jeg gjorde.
Ukens bydelsmor heter Hayat og kommer opprinnelig fra Tyrkia. Hun er bydelsmor i bydel Bjerke og ble ferdig med sin utdanning i 2019, rett før korona pandemien brøt ut. Hayat kom til Norge 31.august i 1984 på grunn av kjærligheten.
“Den enestående perle”
Mannen til Hayat hadde allerede bodd i Norge i 4 år før hun kom hit. Han bodde i Hønefoss og hadde jobb som sveiser. Da Hayat kom til Norge var hun bare 21 år. Hun visste ingenting om Norge, det norske språket, eller den norsk kulturen. I Antakya, byen hun kom fra i Tyrkia, var hun vandt til at folk hadde forskjellig språk og kultur. Det var 47 ulike etnisiteter og flere ulike religioner, men det var aldri noe problem å hilse på hverandre og ingen var ensomme, slik man lett kan bli i Norge.
Hayat sin første uke i Norge var veldig bra, men det tok ikke lang tid før hun begynte å savne Tyrkia og familien sin.
- “Det var fryktelig ensomt å komme til Norge”.
I Norge opplevde Hayat at naboene hennes ikke tok initiativ til å bli bedre kjent, eller si hei. Hun opplevde også mobbing og rasisme. Selv om hun ikke forstod hva de sa, skjønte hun det på kroppsspråket. Ensomheten påvirket psyken hennes og etterhvert gikk det utover matlysten. Hun tok en prat med mannen sin og sa at hun elsket han veldig høyt, men det var ikke slik hun hadde sett for seg livet sitt, så enten fikk han sende hun tilbake til Tyrkia, eller så måtte han hjelpe hun med å finne på noe å gjøre.
Så fant Hayat ut at hun var gravid. Selv om hun gledet seg, så var det også et savn der, for hun hadde ingen familie i Norge. Det ble heller ikke lett for mannen hennes, som måtte slutte i jobben som sveiser. Det var vanskelig å få lån til bolig med bare en inntekt. De valgte å flytte til Oslo i håp om å få bedre muligheter. Å lære seg norsk var ikke lett.
“Det var mye vanskeligere med språk på den tiden. Det var store språkklasser, og det var ikke lett å finne ordbøker fra tyrkisk til norsk”.
Hayat fødte sin første datter i 1985. Hennes mann begynte å jobbe på Freia og prøvde å skaffe henne jobb, selv om hun ikke snakket norsk. Arbeidsgiveren hans var villig til å gi henne en sjanse. Men både Hayat og mannen måtte jobbe ettermiddagsskift, og det var vanskelig å få kabalen til å gå opp med en liten datter på 3 måneder. Ingen av dem hadde opparbeidet seg rett til permisjon. Heldigvis kjente de noen som kunne hjelpe med barnepass. Jobben på Freia åpnet opp for å lære mer norsk. Hayat begynte å forstå mer og mer, men turte ikke å snakke selv.
Når hun tenker tilbake på fortiden hender det at hun blir emosjonell. Det var en tøff tid, og hun hadde flere dager hvor hun gråt i matpausene på jobb. En dag bestemte hun seg for å være stolt av den hun var. Hun tok mot til seg og begynte å prate. Først kom det noen få ord, så laget hun hele setninger. Et avgjørende punkt for å knekke språkbarrieren var da sjefen hennes kom til henne og sa “Hayat, når du ikke forstår hva vi sier, så si nei”, og dette hjalp veldig å høre.
Siden Hayat jobbet på en fabrikk hadde hun ikke alltid mulighet til å notere ned alle de nye ordene hun hørte underveis. Hun begynte derfor å skrive på hendene sine. Og fordi de vasket hendene sine så ofte på fabrikken måtte hun skrive langt oppe på armen. På pauserommet prøvde hun å spørre om hva de ulike ordene hun hadde skrevet ned underveis betydde. Noen av kollegaene hennes forsøkte å forklare det, mens andre forstod ikke hvilke ord hun lurte på.
Etter 3 måneder i jobben taklet ikke Hayat å være borte fra datteren sin lenger. Hun og mannen tok en prat med sjefen, som viste full forståelse. Han tilbydde Hayat en fast stilling på dagtid slik at hun og mannen kunne bytte på å være hjemme med datteren.
Alltid annerledes.
Hayat følte seg fortsatt annerledes i Norge. Det var vanskelig å integrere seg og bli kjent med nordmenn. Hun opplevde at nabo kulturen var en helt annen i Norge enn hva den er i Tyrkia. I Norge er det mange som har kalt tyrkere for en minoritet i befolkningen. Det liker ikke Hayat.
- “Jeg liker ikke ordet «minoritet» fordi det allerede legger et «stakkars oss» stempel på oss”.
Ikke bare slet hun med å forstå og gjøre seg forstått på norsk, men hun opplevde også at nordmenn hadde fordommer til utlendinger.
“Jeg fikk følelsen av at de dømte folk uten å kjenne til kulturen vår. Enten var du muslim, eller så var du ung og ville ha barn, eller så mente de at du var tvangsgiftet. Uansett var det noe negativt ved meg”.
Hun følte seg ikke velkommen av naboene i nærområdet fordi hun var utlending. Heldigvis kom det noen flere utenlandske familier fra Nord-Norge, og i 1988 fikk familien enda en datter. Denne gangen hadde de rett på permisjon og Hayat var hjemme med datteren i 6 måneder.
Begynte å jobbe som frivillig på grunn av døtrene
Hayat begynte først å jobbe frivillig som sykehusvert tre dager i uken på et sykehus, takket være døtrene hennes.
- “Verden kan bli snudd på hodet på 30 sekunder. Redningen ble døtrene mine. Etter en stund med tunge tanker var det godt å få noe å gjøre igjen”.
Da Hayat var ute i hagen og feiret bursdagen sin var det et barn med spesielle behov som ikke ville kysse sin egen mor, men som fikk god kontakt med Hayat og likte å kysse henne. Etter en stund kom det ei dame bort og presenterte seg som bydelsmor og begynte å fortelle Hayat om Bydelsmødre Norge, og at de rekrutterte flere bydelsmødre. Uten å tenke for lenge på det sa Hayat ja til å ville bli bydelsmor, og hun begynte på utdannelsen kort tid etter. Det var rett på skolebenken med mange kurs før hun kunne kalle seg bydelsmor.
Lyset i tunellen
En dag da Hayat var ute med familien sin og grillet og koste seg kom det ut to norske, unge nabopar og presenterte seg for familien. Hayat ble veldig glad for at noen ville bli kjent med dem og da hun fikk se hvordan parene lekte med barna hennes tenkte hun at det var fint at barna kunne ha noen bonus tanter og bonus onkler i Norge. Omgangskretsen var tross alt ikke så stor.
En dag fikk hun en telefon fra det ene paret. De lurte på om familien hennes hadde tid til å møtes førstkommende lørdag kl 20. Det andre paret skulle også komme. Hayat sa ja, og gledet seg til å se dem igjen. På sammenkomsten kunne begge parene informere familien om at de ønsket og planla å få barn, og at det var mye takket være familien til Hayat. For selv om familien hennes hadde hatt det tøft, så kom de seg likevel gjennom det sammen.
Ble aktiv bydelsmor under korona pandemien
Hayat var nyutdannet som bydelsmor da korona pandemien traff Norge. Under korona pandemien jobbet hun tett med smittevern teamet i bydel Bjerke for å nå ut med korona-relatert informasjon til den tyrkisk-bulgarske befolkningen i hele Oslo. Hun har hjulpet med forståelse av miljøet og gitt råd til hvordan best å nå frem med informasjonen. Hayat har hatt tett kontakt med familier. Hun har formidlet informasjon, oppfordret til å teste seg for korona, fulgt opp, trøstet og beroliget de som har vært bekymret.
- “Å være bydelsmor skal være unikt og en måte vi kan snakke til systemet til. Vi må bruke hjernen til noe godt og åpne dører for andre. Jeg vil hjelpe andre så de ikke må gå gjennom det samme som jeg gjorde”.
Men det som frustrerer Hayat er at hun som bydelsmor ikke har like mye makt som hun skulle ønske at hun hadde.
“Jeg kan høre på et menneske, støtte og være der og si at jeg skal gjøre mitt beste, men så stopper det opp lengre fremme i systemet”.
Vil jobbe for å redusere “psykisk handikap”
Bydelsmoren ser viktigheten av å beholde de manuelle jobbene.
- “Jeg tror digitaliseringen ødelegger for psyken vår”.
Hun mener at mange eldre og de som allerede synes at det norske språket er vanskelig møter på en digital kultur som ekskluderer dem enda mer. Et eksempel er den nye metoden restauranter benytter for å bestille mat.
- “I noen restauranter må man ta bilde av en QR-kode som er på bordet. Derfra får man opp en liten meny på mobilskjermen, og så må man bla og bestille via mobilen. Denne moderne måten å bestille mat på funker ikke for alle”.