- Når man selv havner i vanskeligheter i livet, er det godt å vite hvor man skal gå

Da mannen hennes gikk, hadde bydelsmor Cigdem Guney et stort nettverk av kvinner som kunne hjelpe henne. Bydelsmødres grunnutdannelse hadde også lært henne hvor hun kunne søke hjelp og råd hos det offentlige.

“Jeg har alltid vært sterk og stått på egne bein, men dette tok nesten knekken på meg. Jeg måtte begynne på nytt, og det var jeg ikke forberedt på”, sier Cigdem. Det er tre år siden skilsmissen, og bydelsmoren forteller om hvordan kvinnene hun hadde blitt kjent med som frivillig støttet henne gjennom det hun beskriver som en stor krise. Cigdem er en av bydelsmødrene på Alna, en sammensveiset gjeng på 17 damer med ni ulike landbakgrunner. “Gjennom Bydelsmødre hadde jeg et stort nettverk, og det var til stor hjelp. De lettet situasjonen min veldig, og takket være støtten fra dem har jeg kommet meg videre”, sier hun. Gjennom grunnutdannelsen Cigdem tok for å bli bydelsmor, lærte hun mye om hvordan tjenestene i bydelen fungerer. Dette skulle vise seg å bli nyttig også for henne personlig. “Jeg fikk stort påfyll av kunnskap gjennom grunnutdannelsen. Før mannen min flyttet hjemmefra tok jeg for eksempel med barna mine for å snakke med en rådgiver. Når man selv havner i vanskeligheter i livet, er det godt å vite hvor man skal gå".

Bruker egne erfaringer
Det ble viktig for Cigdem å fortsette som bydelsmor. Hun forteller om hvordan det frivillige arbeidet gjorde hverdagen lettere, fikk henne ut av huset og ut av egne tanker. “Det var godt å kunne konsentrere seg om andre. Hadde jeg bare vært hjemme, hadde jeg nok bare ligget i senga og grått, men det fikk jeg jo ikke tid til. Jeg bearbeidet sorgen gjennom å være frivillig”. I tillegg satt hun, tross i alt det vonde, igjen med nye erfaringer som hjalp henne i arbeidet. “Nå er det også lettere for meg å hjelpe andre i vanskelige situasjoner med å komme seg videre i livet. Ikke bare har jeg kunnskap om bydelens tjenester og hvordan man kan få hjelp, jeg har personlig erfaring å trekke veksel på. Det er som om jeg føler det i hjertet mitt når noen forteller meg sin livshistorie”, forteller hun. Cigdem har alltid likt å hjelpe folk rundt seg. Hun har stor familie, og har stilt opp for dem, for venner og for naboer så ofte hun kan. I 2016 ble hun bydelsmor, fordi hun ønsket å nå ut til de som er isolerte i samfunnet. “Jeg som innvandrerkvinne vet hvordan det er å være innvandrer i Norge. Mange sliter med integrering og mange blir holdt utenfor. Man kan få både psykiske og fysiske helseplager på grunn av isolasjon” sier hun.

Cigdem kom til Norge i 1979, og beskriver seg selv som både norsk og tyrkisk. “Hvis du spør meg hvor jeg kommer fra, så vet jeg ikke. Jeg kjenner begge land og begge kulturer, men har på en måte ingen ordentlig tilhørighet”, sier hun. Dette beskriver hun som en ressurs, men samtidig forteller hun at hun har stor forståelse for de vanskeligheter innvandrerforeldre med barn født og oppvokst i Norge kan møte. “Jeg har selv hatt problemer med mine egne barn, men med kunnskapen jeg har fra grunnutdannelsen har jeg lettere for å samarbeide og kommunisere med min tenåringsdatter. Jeg presser henne ikke til å forstå mine verdier, men presser meg selv til å forstå hennes. Da begynner hun også å gjøre seg forstått. Riktig kommunikasjon er så utrolig viktig i alle relasjoner, og det er jo nettopp kommunikasjon vi bydelsmødre driver med”.

– Vi hjelper staten og kommunen
En av bydelsmødrenes ressurser i dette kommunikasjonsarbeidet er deres store nettverk, mener Cigdem. “Vi kjenner så mange. Vi kjenner kvinner og menn, barn og eldre, og ikke minst kjenner vi oss selv godt. Vi forstår andres situasjoner fordi vi har vært i så mange av dem selv. Kulturforskjeller er vanskelige, og vi vet hvordan vi snakker om slike vanskeligheter”. Nettopp slik interkulturell kompetanse gjør bydelsmødrene til svært kvalifiserte brobyggere, ifølge henne. “Vi har blitt kjent med ulike institusjoner og kan fungere som en bro mellom disse og brukerne. Den kunnskapen vi sitter på gjør at jeg føler meg sterk og beriket, for Bydelsmødrene er en viktig ressurs. Vi hjelper staten og kommunen med det de ofte ikke greier selv, og vi gjør deres jobb lettere".

Cigdem nevner en familie hun ble kjent med som hadde problemer med sønnen sin. "De var livredde for barnevernet. Og det er ikke så rart, for de hadde hørt mange historier om tyrkiske familier som hadde blitt fratatt barna sine, og trodde det var bare det barnevernet drev med. Men jeg ba dem ikke være redde, holde hodet kaldt, og samarbeide med både barnevernet og skolen. Der jobber det hyggelige, flinke folk som har kunnskap og erfaring om å snakke med barn som har det vanskelig”. Hun forteller at familien fikk god veiledning om hvordan de skulle kommunisere med sønnen, og Cigdem var med hele veien. Relasjonen til både sønnen, skolen og barnevernet ble mye lettere, og skolen takket familien for at de hadde vært så imøtekommende.

I tillegg til å gi råd og hjelp til dem som trenger det, arrangerer Cigdem temakvelder for tyrkiske kvinner annenhver uke, i tett samarbeid med Norsk Folkehjelp. Hun inviterer relevante forelesere, og gruppa diskuterer alt fra kvinners rettigheter og psykisk helse til Barnevernet og Nav. “Jeg merker at det betyr veldig mye for folk, og det er så viktig at folk kommer seg ut og har et sted å gå. Kvinner i Oslo er internasjonale og mangfoldige, og det er viktig at vi har tilbud på folks egne språk", sier hun. 

Cigdem er klar på at det ikke bare er i Oslo vi har behov for Bydelsmødre, og nå ønsker hun at tiltaket kommer til resten av landet. “Da en mor tok selvmord og tok livet av barna sine i Tromsø, ble jeg veldig berørt. Jeg fikk ikke sove og jeg gråt mye, og jeg tenkte på at jeg så veldig gjerne skulle vært der for henne før det gikk slik. Det er mørkt og kaldt i Tromsø om vinteren, og det er ikke vi som er fra Midtøsten vant til. Jeg vet akkurat hvor vanskelig det kan være å føle seg hjemløs, og selv jeg som er oppvokst i Norge synes savnet etter Tyrkia kan være veldig stort. Jeg skulle ønske det var bydelsmødre i Tromsø også.”